Holden, B. (2007). Aksept- og forpliktelsesterapi: En atferdsanalytisk psykoterapi. Tidsskrift for Norsk psykologforening.

Utvikling av atferdsorientert behandling kan sies å ha skjedd i tre generasjoner (Hayes, 2004a, 2004b; Hayes, Luoma, Bond, Masuda & Lillis, 2006): Første generasjon atferdsterapi, på 1950- og 60-tallet, besto av metoder basert på respondent (klassisk) og operant betinging, som eksponering for angstvekkende situasjoner og forsterkning av atferd. Angst, fobier, tvangslidelse og depresjon, og opplæring og behandling av personer med utviklingshemning, autisme og schizofreni var viktig. Endring av atferd skjedde mest gjennom direkte erfaring; språk spilte mindre rolle.

Rundt 1970 oppsto andre generasjons atferdsterapi, i form av kognitiv terapi eller kognitiv atferdsterapi. Språk og kognisjon ble viktigere, sammen med metoder fra første generasjon. Pasienten skulle tenke mer rasjonelt, endre kognitive skjemaer, realitetsteste og eventuelt eliminere automatiske tanker, og attribuere hendelser mer positivt. Dette skulle dempe vonde følelser og bidra til adaptiv handling. Aaron T. Becks behandling av depresjon er et eksempel (Beck, Rush, Shaw & Emery, 1979). Forholdet mellom kognisjon og øvrig atferd var mer basert på en folkepsykologisk rasjonale enn på vitenskap. Tradisjonell kognitiv atferdsterapi er fortsatt viktig, og er effektivt i mange situasjoner, men det er uklart i hvilken grad effekter skriver seg fra kognitive komponenter og ikke andre atferdskomponenter. Noen studier tyder på at de betyr nokså lite (Dobson & Khatri, 2000), og at det er uklart hva som fører til endring (Burns & Spangler, 2001; Ilardi & Craighead, 1994). Atferdsanalytikere har kritisert kognitiv atferdsterapi for en for enkel, mekanisk forståelse av forholdet mellom kognisjon og øvrig atferd, og for å bestå av teknikker og manualer for topografisk definerte tilstander, det vil si diagnosekategorier. Kognitiv atferdsterapi kritiseres for å være for opptatt av å prøve å endre private opplevelsers hyppighet, intensitet og form. I verste fall kan en oppmuntre strategier som pasienten har mislyktes med og som er en del av problemet. Hva lidelser funksjonelt har felles, er lite vektlagt, og grunnforskning brukes lite til å forbedre behandling (se Hayes, 2004a; Hayes et al., 2006).

Atferdsanalysen satt på gjerdet mens kognitiv atferdsterapi vokste fram, og drev lite med samtalebehandling av pasienter. Atferdsanalysens mål har imidlertid hele tiden vært å forstå kompleks, verbal atferd hos mennesker og å behandle slik atferd (Skinner, 1938). Atferdsanalysen har også blitt en viktig del av tredje generasjons atferdsorientert behandling. Hayes (2004b) skriver at denne «er basert på en empirisk, prinsippfokusert tilnærming. Den fokuserer på psykologiske fenomeners kontekst og funksjoner, ikke bare på deres form. Derfor vektlegger den kontekstuelle og opplevelsesmessige endringsstrategier i tillegg til mer direkte og didaktiske. Den prøver å skape brede, fleksible og effektive repertoarer heller enn å fjerne snevert definerte problemer, og legger vekt på dette både for terapeuter og pasienter» (s. 658, min oversettelse). En av retningene er aksept- og forpliktelsesterapi (acceptance and commitment therapy), eller ACT, som er basert på atferdsanalyse. Jeg skal gi en innføring i denne.